Vi må være utålmodige

I humanismen er det mennesket som står i sentrum, og ingen Gud eller noe form for skaper. De tror derfor på mennesket i seg selv, og ser på livet som en naturlig prosess. Det samme gjelder samfunnet. Filosofen Heraklit mente at verden var av ild og at alt derfor er i en evig bevegelse. «Alt flyter» er en kjent setning som gir uttrykk for dette. Hele tiden oppstår det noe nytt, samtidig som noe går under og forsvinner. I nyere tid har også filosofen Friedrich Nietzsche tatt opp de samme tankene. Vi finner også dette i humanismen, som også mener at verden stadig forandres ved at ting skapes og går under. Det som forsvinner er borte for godt, og de tror derfor ikke på noe liv etter døden.

Diktet «Vær utålmodig menneske» fremmer mange av disse sentrale synene på mennesket og verden. Diktet starter ikke med en skapelse som gikk over syv dager, som det for eksempel er beskrevet i Bibelen, men med å fortelle at allting langsomt ble til. Ilden som i følge Heraklit er et symbol på evighet, er også nevn i diktet. «Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn», kan også være et symbol på at «alt flyter» og er i evig forandring. Mennesket har i hele diktet en sentral rolle, og alt bestemmes gjennom dets handlinger. Gode handlinger fører til en fredelig verden, mens dårlige handlinger fører til en verden med krig og urettferdighet. Det er menneskene, og kun menneskene som er årsaken til all den fattigdommen og elendigheten vi har i verden i dag. Derfor er det vår oppgave å rette opp det gale som har skjedd ved å endre adferd.

Hagerup har kalt diktet «Vær utålmodig menneske», og med det kan hun mene at vi mennesker skal strekke oss etter det som er godt. Vi skal ikke sitte stille å se på at verden med dens elendighet går sin gang, men vi skal være utålmodige etter å gjøre en forandring. Diktet tar også opp temaet «hva er meningen med livet». Det har blitt viktigere og viktigere å lykkes, og ha en karriere, tjene mye penger og ha tilgang til flest mulige materielle goder. Mange mener at det er dette som er meningen med livet. Men diktet er som en oppfordring til oss mennesker om å våkne opp, og endre adferd. Vi må søke det gode for å virkelig kunne oppnå store ting med verden.

Er det etisk rett å drepe?

En etisk utfordring, og et stadig omdiskutert tema i dagens samfunn, er aktiv dødshjelp eller eutanasi. Aktiv dødshjelp vil si at man fremskynder en persons død. For noen mennesker som blir rammet av uhelbredelige sykdommer og som lider, er smertene så store at de skulle ønske at livet tok slutt. Eutanasi gjør det da mulig for en lege å sette en dødelig sprøyte. Dette er forbudt i Norge, men har blitt legalisert i noen land.

Vurderer man dette etiske problemet ut fra pliktetikk, tar man utgangspunkt i om eutanasi er i samsvar eller i strid med etiske normer. Eksempler på noen normer som det legges stor vekt på er at vi mennesker skal respektere hverandre, at vi skal ta vare på livet og at vi skal verne om hverandre. Det å ta livet av et menneske, strider i mot disse normene men også i mot loven.

 Men tenk deg at du er lege. De siste årene har du hatt en pasient med en uhelbredelig sykdom. Pasienten tilbringer mesteparten av tiden sin på sykehuset, og er plaget av store smerter. Ingen medisin er i stand til å dempe smertene i den grad at pasienten kan gjøre dagligdagse ting. I en alder av 45 år, har pasienten fortsatt et langt liv foran seg. Et liv som for det meste vil bestå av smerter. Pasienten har derfor et sterkt ønske om å få avsluttet livet sitt, og helst på en udramatisk måte.

En lege har plikt til å ta vare på et menneskeliv, så om en lege tar livet av en pasient har han brutt sin plikt. Man kan også se for seg at selve livet er noe vi mennesker ikke kan ta kontroll over. Mange mener det finnes en gud som har skapt alt, som kontrollerer alt og som ser meningen med alt. Det er derfor gudens oppgave å bestemme når et unikt og dyrebart liv skal starte, og når det skal ta slutt. Dette er krefter som vi mennesker ikke skal råde over.  

Setter man seg inn i pasientens situasjon, kan vi se eutanasi fra en annen side. Alt det pasienten ønsker er å få dø på en udramatisk måte, for å bli kvitt smertene.  Som sakt står normen om å respektere hverandre høyt.  Om pasienten bor i et land der aktiv dødshjelp er forbudt, blir pasienten selvfølgelig nektet dette. Men blir pasienten da respektert for valgene sine?

Grunnen til at mange land velger og ikke legalisere eutanasi er at de er redde for hva konsekvensene av det vil bli. Blir aktiv dødshjelp lovlig kan for eksempel tilliten til leger svekkes. De kan bli sett på som personer som tar livet av andre, i stedet for fagpersonell som hjelper mennesker. Det kan også tenkes at leger som har utført eutanasi kan slite med skyldfølelse i ettertid, og bli møtt av sinte og fortvilede pårørende osv. Blir aktiv dødshjelp lovlig vil det bli enklere å dø, og noen er kanskje redde for at det med tiden skal bli for lett. Om man ser på de positive konsekvensene, vil pasienter som lider og som ønsker aktiv dødshjelp bli hørt. De får lov til å dø på en fredelig måte, i stedet for å lide resten av livet.

Aktiv dødshjelp er i dag et seriøst, medisinsk inngrep, der tanken bak er å hjelpe et menneske ut av et liv med smerte.  Men om alle landene i verden hadde legalisert eutanasi ville det mest sannsynlig gjort noe med holdningene våre. Kanskje hadde det blitt så normalt for oss å ta menneskeliv at hvem som helst kunne utføre det, og at tanken bak ikke lenger var god?

Selv har jeg ikke et klart svar på om jeg er for eller i mot eutanasi. På en side mener jeg at det skulle vært lovlig. Det å leve med en uhelbredelig sykdom som gjør at du ikke kan delta i dagliglivet hadde virket meningsløst for meg. Jeg hadde ikke orket å ligge dag ut og dag inn på et sykehus og sett på friske og raske sykepleiere og leger som levde livet normalt, og som tvang meg til å ligge der å stirre. Uvitende om hvor vondt jeg har både fysisk og psykisk. På den andre siden er jeg redd at det skal bli for enkelt å ty til eutanasi, og at det skal gå ut av kontroll. Livet er verdifullt og noe man skal ta på alvor.