“Det det de gode handlingene som redder verden. Ikke de store”.



Humanisme er dannet av de to ordene homo og humanus. Homo er det latinske ordet for menneske, og humanus betyr menneskelig. Det er med andre ord mennesket som står i sentrum i humanismen.  Det er kun 200 år siden humanisme begynte å bli brukt som en betegnelse på et livssyn. Før dette hadde greske filosofer fra antikken lenge gått og grublet på mennesket og dets indre, og hvordan mennesker skulle samhandle med hverandre for å få et godt samfunn. Dette blir sett på som opphavet til de humanistiske grunntankene.  I senere tid har ulike tidsepoker som renessansen og opplysningstiden vært med på å føre de humanistiske tankene videre. I vår tid blir ordet humanisme ofte brukt om et ikke-religiøst livssyn. Da kalles det livssynshumanisme.



Humanistene har to forskjellige syn på mennesket. De ser på hvordan mennesket er fysisk, og hvilke egenskaper som karakteriserer mennesket. De ser også på hvordan mennesket bør være. Dette går mye på etikk og moral. Hvordan et menneske skal oppføre seg mot andre er kjernen i humanistisk livssyn.

Sitatet “Det er de gode handlingene som redder verden. Ikke de store”, av Bjørnson , passer derfor fint inn i den humanetiske tankegangen. Den gylne regel, “gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg”, er i humanismen en sentral regel. Tankene fra antikken om at menneskene sammen skal skape et godt samfunn der alle lever i harmoni, er fortsatt sentralt i dag. De har også troen på at mennesket er godt, og når mennesket er godt har det evnen til å sørge for at andre også skal ha det godt. Ved at alle går i seg selv og finner de indre etiske normene som finnes i alle mennesker, og deretter lever etter disse normene, vil man få et godt samfunn. Det trengs derfor ikke store handlinger til for å kunne skape en verden der alle har det bra.