Heksebrenning og kristendom

I følge Store Norske Leksikon er en trollkvinne eller en trollmann en kvinne eller mann som hevdes å stå i forbindelse med overnaturlige krefter. Trollkvinner og trollmenn var svært upopulære i samfunnet rundt middelalderen fordi folk mente at de blant annet kunne påføre mennesker sykdommer og ødelegge avlinger. Dette ble kalt svartekunst. Disse kunstene kunne lett forveksles med vanlig folkemedisin som ble utført av «kloke koner». For å kunne skille mellom hekser og «kloke koner», tok man tester. En av disse var vannprøven, der personen som ble mistenkt for å være heks fikk armer og bein bundet sammen, for å så bli kastet i vannet. Fløt personen opp til overflaten, var det et bevis på at personen var en heks.

Fra ca. 1420-1750 ble det utført såkalte hekseprosesser også kalt trolldomsprosesser. Det vil si at det var rettslig forfølgelse og eventuell straff for de som ble sett på som trollmenn eller trollkvinner. På den tiden var det i Europa og særlig i Tyskland disse prosessene foregikk, og det hevdes at så mange som 40 000 mennesker skal ha blitt henrettet på grunn av anklager for hekseri. Måten de ble henrettet på var enten ved henging eller brenning.

«Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren, var den mest kjente «instruksjonsboken» for hekserisaker. Boken ga retningslinjer for hvordan myndighetene skulle oppspore, avsløre, etterforske og rettsforfølge trolldom og heksekriminalitet»₁ Denne boken ble skrevet av den katolske presten Heinrich Kramer, og kom ut i 1486. Boken inneholder også et brev fra paven der det står at den katolske kirke samtykker hekseforfølgelse. Det diskuteres om dette virkelig er skrevet av paven eller bare av Kramer selv. Det diskuteres også hvor vidt Heksehammeren ble brukt av den katolske kirke, men også som juridisk veiledning.

Uansett vet man at trolldomsprosesser og heksebrenning har blitt utført, også etter reformasjonen på 1500-tallet. Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisme til protestantisme, startet av Martin Luther. På denne tiden var Norge under Danmark, og den evangelisk-lutherske kristendommen ble innført som statsreligion av den dansk-norske kongen, kong Christian 3., i 1537. Katolske biskoper og kirker ble gradvis byttet ut med lutherske. Like vel fikk ikke den evangelisk-lutherske kristendommen ordentlig fotfeste før på slutten av 1500-tallet. I tilknytningen til reformasjonen ble det mange forfølgelser og blodige kriger. Dette gikk hardt ut over både katolikker og protestanter. I Norge gikk det hardest ut over katolikkene, da det frem til 1843 ble forbudt med katolsk religionsutøvelse.

Som sakt fortsatte trolldomsprosessene etter reformasjonen. Selv om heksebrenning og forfølgelser av såkalte hekser startet i tilknytning til den katolske kirken, ble dette også videreført til protestantismen.  Det vil si at trolldomsprosessene også ble støttet av det kristne samfunnet, også i Norge. I følge det Store Norske Leksikon har hekser i kristen tradisjon, blitt sett på som djevelens tjenere.  Man trodde at heksene holdt messer, der heksene kom sammen og utførte svart magi. Her møtte de også djevelen, og av han fikk de oppgaver de skulle utføre.

I Norge var det få som ble dømt for å være hekser, sammenliknet med andre land i Europa. Men likevel kjenner man til noen tilfeller. Norge hadde også på 1600-tallet de strengeste lovene som omhandlet trolldomsprosessene, men disse ble etter hvert formildet. Den siste som ble dømt for hekseri landet var Johanne Nilsdatter. Hun ble brent i 1695 i Troms.

Kilder:

1 http://no.wikipedia.org/wiki/Heksehammeren

http://snl.no/Malleus_Maleficarum

http://snl.no/heks

http://snl.no/vannpr%C3%B8ven

http://no.wikipedia.org/wiki/Hekseprosessene

http://no.wikipedia.org/wiki/Reformasjonen

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=1918

http://snl.no/den_katolske_kirke

Samtale mellom Buddha og Muhammed

Buddha: Hei, deg har jeg hørt mye om

Muhammed: Hei, ja har hørt en del om deg også

Buddha: Du som i likhet med meg er en religiøs leder har vel også oppnådd nirvana? Hvordan synes du det er? Fint, hæ!?

Muhammed: Nirvana?

Buddha: Ja, nirvana. Når man dør gjenfødes man igjen og igjen. Det kalles samsara. Men til slutt oppnår man oppvåkning, og grådighet, hat og misunnelse forsvinner. Man blir som et nytt og bedre menneske!  

Muhammed: Åh, det har jeg aldri hørt om før… Jeg tror på Allah og lever etter de syv trosartiklene. Lever jeg riktig og gjør gode ting, kommer jeg til paradis. Gjør jeg ting som er i mot Allahs vilje fører det til fortapelse.

Buddha: Aha! Det er veldig likt vårt karma-system. Gjør man gode handlinger, fører det til god karma. Dårlig handlinger, til dårlig karma. Dårlig karma kan få negative konsekvenser for din neste gjenfødelse, og ditt neste liv. Det vil også ta lengre til å oppnå nirvana.

Men du nevnte paradis og fortapelse. Hva er det?

Muhammed: Jo, paradis er som en frodig ørkenoase der det er rikelig med vann, mat og tjenere. Der er det godt å leve. Fortapelsen er som ilden, og der er det vondt å leve.

Buddha: Hvordan får man vite om man kommer til paradis eller fortapelsen da?

Muhammed: Gjennom hele livet blir man fulgt av to engler som registrerer alt man gjør. Den ene registrerer det gode, og den andre det onde. På dommens dag skal alle døde vekkes til live, og man blir kalt frem for en domstol. Der blir handlingene dine veid, og er det de gode handlingene som veier mest kommer du til paradis, og omvendt.

Buddha: Men hva må man gjøre for å komme til paradis?

Muhammed: Vi må leve etter det Allah har sakt.

Buddha: Hvem er Allah?

Muhammed: Det er guden vår

Buddha: Ber dere til ham?

Muhammed: Ja, Allah har sakt at vi skal be fem ganger om dagen. Bønnene skal bes mot Mekka, og man skal be på arabisk, det språket som Koranen er skrevet på.

Buddha: Åh, men hva er Koranen?

Muhammed: Det er vår hellige bok, som Allah har sendt oss. Har dere en hellig bok?

Buddha: Jeg er grunnleggeren av Buddhismen, og menneskene som følger meg har meg som forbilde, og gjør som meg. Derfor har vi ikke bruk for en hellig bok hvor det står hva som er rett og galt. Men etter min død vil det kanskje bli laget skrifter om det jeg har lært dem, slik at det ikke blir glemt.

Muhammed: Åja, så du er en gud som alle ber til?

Buddha: Jeg vil ikke si at jeg er noen gud, men jeg er grunnleggeren av buddhismen. Jeg var den første som oppnådde oppvåkning, og deretter startet jeg å undervise andre, slik at de også kunne oppnå nirvana. Det er heller ikke meg de ber til, for jeg har bare lært dem hvordan de skal meditere. Å meditere vil si at vi går inn i oss selv i dype tanker. På den måten lærer vi oss å leve, tenke og handle rett.

Hva er din oppgave siden du ikke er noe gud?

Muhammed: Jeg er den siste profeten til Allah. Da jeg var 40 år fikk jeg min første åpenbaring fra Allah, og etter det fikk jeg mange fler.  Disse åpenbaringene måtte jeg forkynne videre til andre mennesker. Det var ikke alle som trodde på det jeg sa, så oppgaven var ikke akkurat lett.

Buddha: Nei, det forstår jeg.

Muhammed: Men nå må jeg ta middagsbønnen min, så jeg må gå. Ha det bra!

Buddha: Ha det! Det var koselig å snakke med deg.

Vi må være utålmodige

I humanismen er det mennesket som står i sentrum, og ingen Gud eller noe form for skaper. De tror derfor på mennesket i seg selv, og ser på livet som en naturlig prosess. Det samme gjelder samfunnet. Filosofen Heraklit mente at verden var av ild og at alt derfor er i en evig bevegelse. «Alt flyter» er en kjent setning som gir uttrykk for dette. Hele tiden oppstår det noe nytt, samtidig som noe går under og forsvinner. I nyere tid har også filosofen Friedrich Nietzsche tatt opp de samme tankene. Vi finner også dette i humanismen, som også mener at verden stadig forandres ved at ting skapes og går under. Det som forsvinner er borte for godt, og de tror derfor ikke på noe liv etter døden.

Diktet «Vær utålmodig menneske» fremmer mange av disse sentrale synene på mennesket og verden. Diktet starter ikke med en skapelse som gikk over syv dager, som det for eksempel er beskrevet i Bibelen, men med å fortelle at allting langsomt ble til. Ilden som i følge Heraklit er et symbol på evighet, er også nevn i diktet. «Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn», kan også være et symbol på at «alt flyter» og er i evig forandring. Mennesket har i hele diktet en sentral rolle, og alt bestemmes gjennom dets handlinger. Gode handlinger fører til en fredelig verden, mens dårlige handlinger fører til en verden med krig og urettferdighet. Det er menneskene, og kun menneskene som er årsaken til all den fattigdommen og elendigheten vi har i verden i dag. Derfor er det vår oppgave å rette opp det gale som har skjedd ved å endre adferd.

Hagerup har kalt diktet «Vær utålmodig menneske», og med det kan hun mene at vi mennesker skal strekke oss etter det som er godt. Vi skal ikke sitte stille å se på at verden med dens elendighet går sin gang, men vi skal være utålmodige etter å gjøre en forandring. Diktet tar også opp temaet «hva er meningen med livet». Det har blitt viktigere og viktigere å lykkes, og ha en karriere, tjene mye penger og ha tilgang til flest mulige materielle goder. Mange mener at det er dette som er meningen med livet. Men diktet er som en oppfordring til oss mennesker om å våkne opp, og endre adferd. Vi må søke det gode for å virkelig kunne oppnå store ting med verden.

Er det etisk rett å drepe?

En etisk utfordring, og et stadig omdiskutert tema i dagens samfunn, er aktiv dødshjelp eller eutanasi. Aktiv dødshjelp vil si at man fremskynder en persons død. For noen mennesker som blir rammet av uhelbredelige sykdommer og som lider, er smertene så store at de skulle ønske at livet tok slutt. Eutanasi gjør det da mulig for en lege å sette en dødelig sprøyte. Dette er forbudt i Norge, men har blitt legalisert i noen land.

Vurderer man dette etiske problemet ut fra pliktetikk, tar man utgangspunkt i om eutanasi er i samsvar eller i strid med etiske normer. Eksempler på noen normer som det legges stor vekt på er at vi mennesker skal respektere hverandre, at vi skal ta vare på livet og at vi skal verne om hverandre. Det å ta livet av et menneske, strider i mot disse normene men også i mot loven.

 Men tenk deg at du er lege. De siste årene har du hatt en pasient med en uhelbredelig sykdom. Pasienten tilbringer mesteparten av tiden sin på sykehuset, og er plaget av store smerter. Ingen medisin er i stand til å dempe smertene i den grad at pasienten kan gjøre dagligdagse ting. I en alder av 45 år, har pasienten fortsatt et langt liv foran seg. Et liv som for det meste vil bestå av smerter. Pasienten har derfor et sterkt ønske om å få avsluttet livet sitt, og helst på en udramatisk måte.

En lege har plikt til å ta vare på et menneskeliv, så om en lege tar livet av en pasient har han brutt sin plikt. Man kan også se for seg at selve livet er noe vi mennesker ikke kan ta kontroll over. Mange mener det finnes en gud som har skapt alt, som kontrollerer alt og som ser meningen med alt. Det er derfor gudens oppgave å bestemme når et unikt og dyrebart liv skal starte, og når det skal ta slutt. Dette er krefter som vi mennesker ikke skal råde over.  

Setter man seg inn i pasientens situasjon, kan vi se eutanasi fra en annen side. Alt det pasienten ønsker er å få dø på en udramatisk måte, for å bli kvitt smertene.  Som sakt står normen om å respektere hverandre høyt.  Om pasienten bor i et land der aktiv dødshjelp er forbudt, blir pasienten selvfølgelig nektet dette. Men blir pasienten da respektert for valgene sine?

Grunnen til at mange land velger og ikke legalisere eutanasi er at de er redde for hva konsekvensene av det vil bli. Blir aktiv dødshjelp lovlig kan for eksempel tilliten til leger svekkes. De kan bli sett på som personer som tar livet av andre, i stedet for fagpersonell som hjelper mennesker. Det kan også tenkes at leger som har utført eutanasi kan slite med skyldfølelse i ettertid, og bli møtt av sinte og fortvilede pårørende osv. Blir aktiv dødshjelp lovlig vil det bli enklere å dø, og noen er kanskje redde for at det med tiden skal bli for lett. Om man ser på de positive konsekvensene, vil pasienter som lider og som ønsker aktiv dødshjelp bli hørt. De får lov til å dø på en fredelig måte, i stedet for å lide resten av livet.

Aktiv dødshjelp er i dag et seriøst, medisinsk inngrep, der tanken bak er å hjelpe et menneske ut av et liv med smerte.  Men om alle landene i verden hadde legalisert eutanasi ville det mest sannsynlig gjort noe med holdningene våre. Kanskje hadde det blitt så normalt for oss å ta menneskeliv at hvem som helst kunne utføre det, og at tanken bak ikke lenger var god?

Selv har jeg ikke et klart svar på om jeg er for eller i mot eutanasi. På en side mener jeg at det skulle vært lovlig. Det å leve med en uhelbredelig sykdom som gjør at du ikke kan delta i dagliglivet hadde virket meningsløst for meg. Jeg hadde ikke orket å ligge dag ut og dag inn på et sykehus og sett på friske og raske sykepleiere og leger som levde livet normalt, og som tvang meg til å ligge der å stirre. Uvitende om hvor vondt jeg har både fysisk og psykisk. På den andre siden er jeg redd at det skal bli for enkelt å ty til eutanasi, og at det skal gå ut av kontroll. Livet er verdifullt og noe man skal ta på alvor.

Mennesket er roten til alt ondt

Bildet til høyre er av Jesus. Det kan tyde på at bildet har bakgrunn i kristendommen, der Jesus blir sett på som Guds sønn. Tittelen på bildet, hvem som har laget det og når det er laget er ikke kjent. Bildet kan ha blitt brukt til å pynte opp noe som for eksempel kan være et kirkerom. Det ser ut som om det opprinnelig er et maleri som kan ha vært lagd for å avbilde en av Jesu liknelser for at kistene skal huske budskapet i liknelsen. I senere tid har bildet blitt manipulert, og Jesus har fått et maskingevær i den ene hånden. Det nye bildet er mest sannsynlig blitt brukt til å vekke oppmerksomhet og debatt rundt et politisk tema.

Bildet er et portrett av en mann med mørk, langt hår og skjegg.  Han har en hvit kjortel med et brunt sjal over den venstre skulderen. I motsetning til den hvite kjortelen er bildet ellers malt med mørke farger som brunt og oransje, og det kan virke som det er solnedgang. Derfor er det vanskelig å se omgivelsene rundt. Like vel ser man en himmel med skyer, og man kan også skimte noe som kan likne fjell og trær i bakgrunnen. Jesus sitter på noe som kan være steiner, og han hviler den høyre håna på det høyre kneet. I den venstre hånda holder han maskingeværet som han hviler mot venstre kne. Jesus ser mot høyre. Han har et ansiktsuttrykk som verken utstråler sinne eller glede, men det ser ut som han er rolig til sinns. Siden man ser såpass lite av omgivelsene rundt Jesus, er det umulig å si hva slags liknelse maleriet eventuelt avbilder, og hvilket budskap bildet opprinnelig hadde. På grunn av dette er det også vanskelig å tolke symboler.

Etter at bildet ble manipulert og Jesus fikk et maskingevær i hånden, er dette helt klart det tydeligste symbolet. Det også naturlig og tro at bildet har blitt beskjært for å klippe bort opprinnelige symboler, for og i gjengjeld fremheve Jesus med maskingeværet. For kristne er Jesus et symbol på godhet og frelse. Maskingeværet er derimot et symbol på moderne krig.

“Religion er roten til alt ondt”, er en velkjent påstand. Religion har i så alt for mange tilfeller ført til uenigheter og krig, så på mange måter kan påstanden stemme. Like vel har jeg vanskeligheter for å tro at kristendommen samt andre liknede religioner fra begynnelsen av hadde et formål om å forpeste verden med elendighet. Et maskingevær hører ikke hjemme i Jesu hender. Denne linken kan man trekke opp mot religioner generelt. Våpen og krig har ingen ting med religion å gjøre. Det er vi mennesker som redigerer på religiøse tekster, feiltolker symboler og snevrer inn synet vårt. Vi fokuserer kun på maskingeværet, og ser ikke lenger religionens opprinnelige budskap.

Men hvordan ville verden vært om vi gjorde det?

“Det det de gode handlingene som redder verden. Ikke de store”.



Humanisme er dannet av de to ordene homo og humanus. Homo er det latinske ordet for menneske, og humanus betyr menneskelig. Det er med andre ord mennesket som står i sentrum i humanismen.  Det er kun 200 år siden humanisme begynte å bli brukt som en betegnelse på et livssyn. Før dette hadde greske filosofer fra antikken lenge gått og grublet på mennesket og dets indre, og hvordan mennesker skulle samhandle med hverandre for å få et godt samfunn. Dette blir sett på som opphavet til de humanistiske grunntankene.  I senere tid har ulike tidsepoker som renessansen og opplysningstiden vært med på å føre de humanistiske tankene videre. I vår tid blir ordet humanisme ofte brukt om et ikke-religiøst livssyn. Da kalles det livssynshumanisme.



Humanistene har to forskjellige syn på mennesket. De ser på hvordan mennesket er fysisk, og hvilke egenskaper som karakteriserer mennesket. De ser også på hvordan mennesket bør være. Dette går mye på etikk og moral. Hvordan et menneske skal oppføre seg mot andre er kjernen i humanistisk livssyn.

Sitatet “Det er de gode handlingene som redder verden. Ikke de store”, av Bjørnson , passer derfor fint inn i den humanetiske tankegangen. Den gylne regel, “gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg”, er i humanismen en sentral regel. Tankene fra antikken om at menneskene sammen skal skape et godt samfunn der alle lever i harmoni, er fortsatt sentralt i dag. De har også troen på at mennesket er godt, og når mennesket er godt har det evnen til å sørge for at andre også skal ha det godt. Ved at alle går i seg selv og finner de indre etiske normene som finnes i alle mennesker, og deretter lever etter disse normene, vil man få et godt samfunn. Det trengs derfor ikke store handlinger til for å kunne skape en verden der alle har det bra.

 

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi ble født i India i 1869. Han ble født inn i er rik, hinduistisk familie. De ville at Gandhi skulle bli advokat, og han dro til London for å studere. Senere begynte han å jobbe i Sør-Afrika, og her bodde han i 20 år. I Sør-Afrika opplevde Gandhi mye rasisme. Indere og mørkhudete ble diskriminert, og blant annet så han en indisk advokat ble nektet adgang på toget på grunn av hudfargen han hadde.  Dette fikk Gandhi til å tenke, og ikke minst utvikle en filosofi som ble revolusjonerende. Han begynte å kjempe mot denne diskrimineringen, og det fortsatte han med da han flyttet tilbake til India. 

På den tiden var Storbritannia kolonimakt i India, og Gandhi startet aksjoner for at India skulle bli selvstendig. Gjennom disse kampene fikk han virkelig vist hva han stod for. Menneskerettigheter og ikke-vold stod var det som stod mest sentralt i filosofien hans. Ingen skulle behandles dårlig uansett om man var mann eller kvinne, inder eller brite. I filmen “Gandhi” holder han en tale for en stor mengde indere. Han forteller om filosofien sin, og hvordan det indiske folket skulle bruke den for å kjempe kampen mot rasisme og for et fritt India. Det var få indere som var overbevist om at ikke-vold var nøkkelen til å bli et selvstendig land. Gandhi svarte med å si at ved å ta imot slag og fengselsstraffer, ville de få britene til å se urettferdigheten med egne øyne. “They may torture my body, break my bones, and even kill me. Then they will have my dead body, but not my obedience”.  

 Snart hadde han hele India med seg, men det viste seg at det skulle bli vanskelig å føre en ikke-voldelig krig.  Mange av inderne gjorde ofte ting som var motstridene til Gandhis filosofi, og dette klarte han ikke å se på. For å unngå at menneskene gikk amok, og at den ikke-voldelige krigen skulle bryte ut i en voldelig krig, sultestreiket Gandhi. Han nektet å spise før inderne sluttet å bruke våpen og vold, og han var døden nær mange ganger. Men inderne forgudet den lille mannen, og han fikk dem til å innse at han ville dø om de ikke fulgte filosofien hans. Med dette viste Gandhi at han virkelig var villig til å ofre livet for den saken han stod for. Motet hans smittet over på resten av befolkningen i India, og i 1947 ble landet selvstendig fra Storbritannia.

Jeg er helt enig med Gandhis sitat. “Ikkevold er den største kraft som står til menneskets disposisjon. Den er mektigere enn det kraftigste ødeleggelsesvåpen”.

Når man bruker vold og våpen for å vinne en krig, betyr det at man føler seg svak. Man er redd for å tape, og man tviler på sin egen visjon. Man har ikke nok tro på seg selv, og derfor bruker man våpnene for å tvinge motstanderne til lydighet. Gandhi var uredd. Han var villig til å ofre livet for å fremme menneskerettigheter og for et fritt India. Dette trodde han fult og helt på, og viste derfor ikke noe tegn til svakhet. Han hadde ikke behov for å kue motstanderne med våpen.